Irak, Egypt, Libya og nå Syria. Man kan ikke annet enn å
undre seg over hvor travelt vestlige land har det med å fjerne regjeringer i
forskjellige land.
Hvem tjener på dette som i meda kalles for “den arabiske
våren”?
Hverken Saddam Husseins Irak, Gaddafis Libya eller Assads
Syria har værtkjent for å være gode venner av Israell. Sammenbruddet av
organiserte stater i regionen har uten tvil gagnet Israel, da man i
etterkant ikke har behøvd å bekymre seg i samme grad for at stater støtter
palestinerne.
Israel på sin side har ikke særlig lyst til å utkjempe
sine egne kriger, og hvorfor skal de det når de har andre som kan ta den
jobben for de. Det er ganske heldig for Israel at “noen” bruker stor energi
på å manipulere såkalte “vestlige” land til å gripe inn i regionen med
millitær makt.
Fremgangsmåten er omtrent den sammme hver gang:
1) Støtt en eller flere opprørsbevegelser som vil ha en
revolusjon.
2) Når da staten reagerer, beskriver de “vestlige” medier statens reaksjon
som grusomme overgrep.
3) Opprørernes drap, overgrep osv. nevnes ikke i nevneverdig grad.
4) Retorikken endres, og regjeringen i landet benevnes nå som “regimet” osv.
5) Deretter spilles det “humanitære kortet”. “Kan vi virkelig akseptere
regimets grusomme overgrep på sivilbefolkningen, uten å handle?”
Dermed forsøker man å skape en steming blandt folket i for en millitær
aksjon i ett annet land. Dette er likegyldig hvem som er ansvarlig for de
verste overgrep i det gjeldende land.
Hvis denne metoden alene ikke fungerer bra nok kan man jo tilføye
opplysninger om, at det angivelig farlige regimet feks har
masseødeleggelsesvåpen (Irak er ett godt eksempel). Hvis ikke disse
(oppdiktede) opplysningene er nok, kan man jo bare gi opprørerne noe av
disse våpnene og deretter beskylde “regimet” for å stå bak bruken av disse.
I tilfellet Syria er regeringen ledet av Bashar Assad, en regjering som er kjent
for å gi religiøse mindretall, som feks de syriske kristne, gode kår og også
kvinner har langt bedre kår i Syria enn i mange andre muslimske land.
Opprørerne omfatter i høy grad islamistiske
fundamentalister, blandt annet
Al Qaida relaterete grupper og såkalte “salafister”
som støttes av Saudi Arabia.
Hvis disse grupper blir en del av en eventuell ny
regjering i Syria, er der neppe noen grunn til å annta at befolkningen får
det bedre.
Når det gjelder giftgassangrepet den 21. august, er det
verdt å merke seg at USA’s president Obama allerede før denne datoen hadde
uttalt at USA ikke ville akseptere bruk av kjemiske våpen i Syria. Dessuten
bør man vite at dette angrepet fant sted umiddelbart etter at
våpeninnspektørene fra FN hadde ankommet Syria. Så HVIS Assad-styret var
interessert i å fremprovosere et ødeleggende amerikansk angrep på sitt eget
land, ville et gassangrep være en utmerket måte å gjøre det på. Dette er
Assad-regeringen neppe interessert i, mens det naturligvis er i opprørernes
(og Israels) interesse.
USA’s regjering har heller ikke så langt villet fremlegge
de såkalte bevisene på at Assad-regeringen stod bak giftgass-angrepet.
Man kan jo bare undre seg over hvor travelt
vestlige ledere har det med å støtte opp om USA når de sier de skal angripe
ett annet land. Storbritannias underhus stemte (heldigvis) , til
statsminister Camerons irritasjon, mot et militært angrep og USA har dermed
mistet en viktig partner i deres planer.
Å snakke om at opprørene i de forskjellige
arabiske stater kommer befolkningen tilgode er høyst tvilsomt, da det mange
steder i regionen nærmest hersker anarki.
Derimot kan man kanskje snakke om en
“jødisk vår”, nettopp fordi Israels mest organiserte motstandere blir
brutalt fjernet
