Israels hemlige kjernefysiske program

Israel har stjålet atom-hemmeligheter, drevet aktivt med spionasje og laget atombomber i skjul siden 1950-tallet. Og vestlige regjeringer, inkludert Storbritannia,USA og også Norge, har lukket øynene for dette.

Iran derimot, som ikke har bygget noen bomber (i hht USA’s og britisk etteretning), er satt under konstant internasjonal overvåkning av sitt atom prosjekt.

Dypt under ørkensanden i Israel er det bygget hemmelige kjernefysiske bomber, ved hjelp av teknologi og materialer som enten er levert av vennlige krefter eller stjålet av et hemmelig nettverk av agenter.

De har ett solid kjernefysisk arsenal, anslått til 80 stridshoder, med nok materialer til å produsere minst 110 til, og de er på linje med India og Pakistan. De har også hatt prøvesprengninger, med ett minimum av internasjonale protester.

Til tross for det faktum at Israels atomprogram har vært en åpen hemmelighet siden en misfornøyd tekniker, Mordechai Vanunu, gikk ut offentlig i 1986, har Israel verken bekreftet eller avkreftet programmets eksistens.





Den tidligere ordførende leder i Knesset, Avraham Burg, brøt stillheten i slutten av 2013 og gikk ut med at Israel er i besittelse av både kjernefysiske og kjemiske våpen.

De vestlige regjeringer har hele veien spilt på lag med Israel med å unngå all omtale av saken. I 2009 spurte reporteren Helen Thomas Barack Obama om han visste om noen land i Midtøsten med atomvåpen. Obamas svar var at han ikke ønsket å spekulere i dette.

Det samme gjelder de brititske myndigheter. Der har svarene vært: “Israel har ikke erklært et atomvåpenprogram”, “vi har jevnlige diskusjoner med regjeringen i Israel på en rekke atomrelatertesaker”, “regjeringen i Israel er ikke i tvil om våre synspunkter” og “vi oppfordrer Israel til å bli en nasjon som skriver under ikkespredningsavtalen“.

Men Israel sliter med å holde på hemligheten, flere og flere detaljer dukker stadig opp om hvordan de bygget sine atomvåpen av smuglede deler og stålet teknologi.

Listen over nasjoner som i hemmelighet har solgt Israel materialer og kompetanse til å bygge kjernefysiske stridshoder, eller som bare har lukket øynene for tyveri og spionasje, inkluderer dagens mest standhaftige aksjonister mot spredning : USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia og til og med Norge.

Israelske agenter, blandt annet fra spionnettverket Lekem, siktet seg inn på å skaffe kjernefysisk materiale og ny teknologi, ved hjelp av illegal anskaffelse og industrispionasje.

På grunn av dette er Israels utstyr til produksjon av kjernefysisk materiale ganske likt det utstyret Iran er i besittelse av. Det gjorde også at Israel hadde muligheten til å teste ut viruset, eller dataormen om man vil, med kodenavn Stuxnet på sitt utstyr før de slapp det i Iran i 2010. Stuxnet ødela en femtedel  av Irans sentrifuger. Stuxnet førte til at sentrifugene spant ut av kontroll, mens det samtidig viste ett “opptak” av at alt fungerte normalt.

I 1968 organiserte Lekem forsvinningen av en hel lastebåt full av uranmalm i midten av Middelhavet, Plumbat operasjonen. Israel brukte frontselskaper til å kjøpe en forsendelse med Yellowcake (behandlet uranmalm) i Antwerpen. Den ble så skjult i fat merket med “plumbat” og lastet på en lastebåt som var leid av ett fiktivt liberisk selskap. Salget ble kamuflert som en transaksjon mellom Tyske og Italienske selskap. Da skipet, Scheersberg A, forankret i Rotterdam, ble hele det originale mannskapet avvist under påskudd av at fartøyet hadde blitt solgt og ett israelsk mannskap tok plassen i stede. Skipet seilte så inn i Middelhavet, med Israelsk marine som vakt, og der ble lasten overført til ett annet fartøy.

Frigitte amerikanske og britiske dokumenter avdekket ett tidligere ukjent israelsk kjøp av ca 100 tonn Yellowcake fra Argentina i 1963 eller 1964, uten de sikringstiltak som vanligvis brukes i kjernefysiske transaksjoner for å forhindre at materialet som brukes til produksjon av våpen.

Israel utførte også byttehandel med Sør-Afrika, slik at de kunne utvikle sin egen bombe i 1970 mot at Israel fikk 600 tonn Yellowcake.

Israel kjernereaktor hadde også behov for tungtvann. For å få tak i det snudde Israel seg mot Norge og Storbritannia. Tungtvann, som er en annen betegnelse for deuteriumoksid, kan brukes til å omdanne uran til plutonium, som igjen kan brukes i atomvåpen.
Norge solgte tungtvann til flere land på 1950-tallet, og mesteparten gikk til Sverige, Frankrike og Storbritannia.

I 1959 klarte Israel å kjøpe 20 tonn tungtvann. Omstendighetene rundt dette er noe usikkert, enkelte kilder hevder dette tungtvannet ble solgt til Storbritannia av Norge, men Storbritannia hadde så mye til overs at de solgte det videre til Israel, andre hevder Norge hadde solgt tungtvannet til Storbritannia, men britene hadde ikke behov for alt. Derfor valgte Norge å kjøpe dette tilbake av britene – for så å selge det til Israel. Istedenfor å ta tungtvannet hjem til Norge, der man ville måttet ta en ny eksportbehandling, valgte man å la eksporten gå fra Storbritannia.
Det hevdes også at enkelte forskere i mange år har vært klar over at det norske tungtvannet ble solgt til overpris, mot at den hemmelige kjøpekontrakten aldri skulle røpes og mot at Norge aldri skulle kreve noen inspeksjon, slik avtalen gir rett til.




Arbeiderpartiet huset varme Israel-venner som blandt annet Håkon Lie, og partiet hadde nære forbindelser til Histadrut, det mektige israelske LO. Den jødisk arbeiderbevegelsen i USA sendte penger til norsk arbeiderbevegelse. Så det var en massiv støtte til Israel fra venstersiden i norsk politikk.





I Olav Njølstad sin bok om Jens Chr. Hauge blir det avslørt hvor langt Arbeiderpartiet gikk i sin støtte til Israel. Hauge, som ofte drev et “en-mannsshow”, ble i 1961 sendt som kontrollør til Dimona-reaktoren i Israel for å sikre at norsk tungtvann bare ble brukt til fredelige formål.

Hauge fikk se reaktoren og i sin rapport til UD skriver Israel-vennen Hauge at israelerne ikke brukte tungtvannet til militære formål.
Dette var en regelrett løgn fra Jens Chr. Hauge.

I dagboken hans går det frem at Hauge var i “atombyen Dimona” i den israelske ørkenen. Han fikk se atomreaktoren og var svært begeistret over det han så.

Israels atomprosjekt kunne aldri ha utviklet seg så mye som det gjorde uten den enorme innsatsen fra Frankrike. Landet som hadde den hardeste linjen rundt ikke spredning og Iran, var med på å legge grunnlaget for Israels atomvåpenprogram.

I Dimona strømmet det inn med franske ingeniører for å bygge Israels første atomreaktor og ett langt mer hemmlig reprosseringsanlegg, ett anlegg som er i stand til å skille plutonium fra brukt reaktorbrensel. Dette var den største bekreftelsen på at Israels atomprogram var rettet mot å produsere våpen.

På slutten av 50-tallet var det 2500 franske statsborgere bosatt i Dimona. Byen ble forvandlet fra en landsby til en storby, preget av fransk innflytelse, men med ett tykt slør av hemlighold.
Den amerikanske journalisten Seymour Hersh skrev i sin bok The Samson Option:  Det var forbudt for franske arbeidere ved Dimona å skrive direkte til slektninger og venner i Frankrike og andre steder, men de sendte i stede brevene til ett falskt postkontor i Latin-Amerika.

Storbritannia ble hold utenfor, de blir fortalt at denne enorme byggeplassen et forskningsinstitutt og ett magnesium prosseseringsanlegg.
Amerikanerne ble også holdt utenfor av både Israel og Frankrike og de fløy U2 spionfly over i forsøk på å finne ut hva de holdt på med.

Israel innrømmet å ha en reaktor men insisterte på at den var for fredelig formål. De hevdet at det brukte brenselet ble sendt til Frankrike for reprosessering. Gjennom hele 60-tallet ble det kategorisk nektet for eksistensen av det underjordiske reprosesseringsanlegget i Dimona som produserte plutonium for bomber.

Israel nektet å godta besøk av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). I begynnelsen av 60-tallet krevde president Kennedy at de skulle akseptere amerikanske inspektører.
Amerikanske fysikere ble sendt til Dimona, men de var underlagt restriksjoner og bevisst rot fra Israels side. Besøkene ble aldri to ganger i året som var avtalen, det var i stedet gjentatte utsettelser.De amerikanske fysikerne fikk heller ikke lov til å ta med eget utstyr eller samle inn prøver. Floyd Culler, ekspert på plutonium utvinning og amerikansk inspektør bemerket i sine rapporter at det nylig ble pusset og malt vegger i en av bygningene. Det viste seg at før hevrt amerikansk besøk hadde israelerne bygget falske vegger rundt heisene som gikk ned seks nivåer til det underjordiske reprosesseringsanlegget.
 

Ettersom flere og flere bevis på Israels våpenprogram har dukket opp, har USA’s rolle gått fra å være uvitende og lettlurt til motvillige medskyldig.  I 1968 informerte CIA direktør Richard Helms president Johnson om at Israel faktisk hadde klart å bygge atomvåpen og at flyvåpenet hadde gjennomført tokt for å øve på å bruke disse.

Timingen kunne ikke vært verre, ikkespredningsavtalen var nettopp satt opp og hvis nyheten om at ett land som angivelig ikke var i besittelse av atomvåpen hadde utviklet dette i hemlighet kom frem ville nok mange land nektet å signere denne, spesiellt arabiske stater.

President Johnson besluttet å ikke si noe om dette ogpå et møte mellom Richard Nixon og Golda Meir i 1969 ble det formalisert at den amerikanske presidenten ikke skulle presse Israel til å underskrive ikkespredningsavtalen og Israel skulle holde sitt atomprogram hemlig.

Men det amerikanske engasjementet gikk dypere enn bare stillhet. I senere tid har det blitt kjent at CIA’s visedirektør Carl Duckett i 1976 på ett møte informerte ett dusin tjenestemenn fra US Nuclear Regulatory  Commission at CIA mistenkte at noe av det kjernefysiske materialet i Israels bomber var stjålet fra ett prosessanlegg i Pennsylvania.

Ikke bare hadde en alarmerende mengde kjernefysisk materiale forsvunnet fra Nuclear Materials and Equipment Corporation (Numec), men de hadde også blitt besøkt av israelsk etteretning.
Etterforskningen av dette ble etterhvert skrinlagt og ingen ble stilt ansvarlig. Konsekvensene for de involverte og ikke minst USA hadde vært så alvorlige at ingen ønsket å finne ut av dette.

Den 22. september 1979 oppdager en amerikansk satellitt, Vela 6911, ett dobbelt lysglimt som er typisk for en kjernefysisk våpentest utenfor kysten av Sør-Afrika.
Leonard Weiss, matematiker og ekspert på kjernefysisk spredning, var rådgiver for senatet i USA på den tiden var overbevist om at en atomprøvesprengning hadde funnet sted, i strid med Limited Test Ban Treaty (LTBT).

Det var først etter at både Carter og deretter Reagan administrasjonen blandt annet forsøkt å kneble ham om denne hendelsen  at det gikk opp for Weiss at det var Israel og ikke Sør-Afrika som hadde utført detonasjonen.

“Jeg ble fortalt at det ville skape en svært alvorlig utenrikspolitisk spørsmål for USA, hvis jeg sa at det var en test” sier Weiss.

Israelske kilder har fortalt at lysglimtene som Vela satellitten plukket opp faktisk var den tredje av en serie av kjernefysiske tester Israel gjennomførte i samarbeid med Sør-Afrika i Det Indiske Hav.

Den amerikanske politikken med stillhet fortsetter den dag i dag og selv om Israel ser ut til å fortsette å handle på det kjernefysiske svarte markedet er det i mindre volum enn tidligere.





På det politiske nivå i USA ønsker ingen å forholde seg til dette, av frykt for å åpne Pandoras eske. Dette har på mange måter blitt en byrde for USA, men ingen i Washington, helt opp til Obama, tør ikke røre ved dette temaet, av frykt for å ødelegge forholdet til Israel.

I den arabiske verden, er det en økende utålmodighet grunnet den skjeve kjernefysiske fordelingen i området.
Egypt spesielt har truet med å gå ut av ikkespredningsavtalen med mindre det blir en fremgang mot å skape en atomvåpenfri sone i Midtøsten. De vestlig maktene lovet å iscenesette en konferanse om dette i 2012, men dette ble avlyst på USA,s befaling for å redusere presset mot Israel.

Israel er som vi ser det, en bandittstat, en stat som er en trussel mot verdensfreden. Landet har gjentatte ganger brutt avtaler, menneskerettigheter og brutalt utvidet sitt territorium. Alt dette uten at det har fått konsekvenser eller etterspill.

 

The truth about Israels secret nuclear arsenal