No hate. No violence
Races? Only one Human race
United We Stand, Divided We Fall
Radio Islam
Know Your enemy!
No time to waste. Act now!
Tomorrow it will be too late

English

Franç.

Deutsch

عربي

Sven.

Español

Portug.

Italiano

Русск.

бълг.

Hrvat.

Češt.

Dansk

Suomi

Magyar

Neder.

Norsk

Polski

Rom.

Srpski

Slov.

Indon.

فارسی

Türkçe

日本語

汉语


“Den jødiske våren”- Enda en krig for Israel?

September 1, 2013


dog-(R)dees


Irak, Egypt, Libya og nå Syria. Man kan ikke annet enn å undre seg over hvor travelt vestlige land har det med å fjerne regjeringer i forskjellige land.

Hvem tjener på dette som i meda kalles for “den arabiske våren”?

Hverken Saddam Husseins Irak, Gaddafis Libya eller Assads Syria har værtkjent for å være gode venner av Israell. Sammenbruddet av organiserte stater i regionen har uten tvil gagnet Israel, da man i etterkant ikke har behøvd å bekymre seg i samme grad for at stater støtter palestinerne.

Israel på sin side har ikke særlig lyst til å utkjempe sine egne kriger, og hvorfor skal de det når de har andre som kan ta den jobben for de. Det er ganske heldig for Israel at “noen” bruker stor energi på å manipulere såkalte “vestlige” land til å gripe inn i regionen med millitær makt.

benjamin-netanyahu-barack-obama


Fremgangsmåten er omtrent den sammme hver gang:

1) Støtt en eller flere opprørsbevegelser som vil ha en revolusjon.
2) Når da staten reagerer, beskriver de “vestlige” medier statens reaksjon som grusomme overgrep.
3) Opprørernes drap, overgrep osv. nevnes ikke i nevneverdig grad.
4) Retorikken endres, og regjeringen i landet benevnes nå som “regimet” osv.
5) Deretter spilles det “humanitære kortet”. “Kan vi virkelig akseptere
regimets grusomme overgrep på sivilbefolkningen, uten å handle?”
Dermed forsøker man å skape en steming blandt folket i for en millitær aksjon i ett annet land. Dette er likegyldig hvem som er ansvarlig for de verste overgrep i det gjeldende land.


Hvis denne metoden alene ikke fungerer bra nok kan man jo tilføye opplysninger om, at det angivelig farlige regimet feks har masseødeleggelsesvåpen (Irak er ett godt eksempel). Hvis ikke disse (oppdiktede) opplysningene er nok, kan man jo bare gi opprørerne noe av disse våpnene og deretter beskylde “regimet” for å stå bak bruken av disse.

 

Syrien


I tilfellet Syria er regeringen ledet av Bashar Assad, en regjering som er kjent for å gi religiøse mindretall, som feks de syriske kristne, gode kår og også kvinner har langt bedre kår i Syria enn i mange andre muslimske land.


Opprørerne omfatter i høy grad islamistiske fundamentalister, blandt annet Al Qaida relaterete grupper og såkalte “salafister” som støttes av Saudi Arabia.

Hvis disse grupper blir en del av en eventuell ny regjering i Syria, er der neppe noen grunn til å annta at befolkningen får det bedre.

Når det gjelder giftgassangrepet den 21. august, er det verdt å merke seg at USA’s president Obama allerede før denne datoen hadde uttalt at USA ikke ville akseptere bruk av kjemiske våpen i Syria. Dessuten bør man vite at dette angrepet fant sted umiddelbart etter at våpeninnspektørene fra FN hadde ankommet Syria. Så HVIS Assad-styret var interessert i å fremprovosere et ødeleggende amerikansk angrep på sitt eget land, ville et gassangrep være en utmerket måte å gjøre det på. Dette er Assad-regeringen neppe interessert i, mens det naturligvis er i opprørernes (og Israels) interesse.

USA’s regjering har heller ikke så langt villet fremlegge de såkalte bevisene på at Assad-regeringen stod bak giftgass-angrepet.

 


Man kan jo bare undre seg over hvor travelt vestlige ledere har det med å støtte opp om USA når de sier de skal angripe ett annet land. Storbritannias underhus stemte (heldigvis) , til statsminister Camerons irritasjon, mot et militært angrep og USA har dermed mistet en viktig partner i deres planer.

Å snakke om at opprørene i de forskjellige arabiske stater kommer befolkningen tilgode er høyst tvilsomt, da det mange steder i regionen nærmest hersker anarki.

Derimot kan man kanskje snakke om en “jødisk vår”, nettopp fordi Israels mest organiserte motstandere blir brutalt fjernet